Hunskaar

Breim, Hunskår og Egge

Søren og Nelle Hunskaar kom fra Breim i Nordfjord. Breim er et sogn i Gloppen prestegjeld og en del av Gloppen kommune, men mellom 1886 og 1964 var Breim egen kommune. I motsetning til resten av Gloppen er Breim ei innlandsbygd, og slik sett skiller bygda seg også fra de fleste andre bygdene på Vestlandet. Men variasjonene i landskapet er store. Det finnes både ville fjell og trange daler, men selve Breimsdalen er bred og åpen. Navnet Breim kommer da også av norrønt Breiðefni – bredt emne – som betyr noe i retning av en bred strekning egnet for oppdyrking. De to gårdene i Breim som er sterkest knyttet til vår familie, er Hunskår og Breim.

Breim kyrkje.

Hunskår
Hunskår – gårdsnavnet skrives normalt med å – ligger i fjellsida nord for Breimsvatnet. Sammen med nabogårdene Dale og Kåle utgjør Hunskår grenda ”Øygardane” eller ”Høygardane”. Betegnelsen må komme av at gårdene lå øde i senmiddelalderen. Hunskår er nevnt første gang i 1563, men selv om gården regnes blant de yngste i Breim, var den trolig bebodd før Svartedauden.

Navnet på gården er ikke sikkert forklart. Første del av navnet er forsøkt forklart både som ”horn”, knyttet til fjellformasjoner i nærheten, og ”hunn”, som kan være et gammelt navn på ei av elvene som kommer ned fra fjellet ved Hunskår. Siste del av navnet er forklart med ”skar”, men ifølge navnegranskerne er det i så fall flere skar som navnegiverne i si tid kan ha tenkt på. En lokalhistoriker i Breim, Kjell Råd, mener ”hunn” betyr ”vill”, og at gården har fått navn på bakgrunn av at Hunskår-elva i flomperioder renner flomstor og vill gjennom et skar. ”Hunnskor” er den vanlige uttalen i Breim. Hunskår er for øvrig ikke et unikt stedsnavn – det finnes også i Bremanger.

Fra omkring 1600 var det to bruk på Hunskår. De er i bygdeboka kalt ”Arnebruket” og ”Larsbruket”. Søren Hunskaar kom fra det sistnevnte bruket. Søren Hunskaars slekt kan der følges tilbake til noe før 1690, da en Anders Pedersson kom dit. Fra ham gikk bruket fra far til sønn i flere generasjoner. Brukerne var leilendinger under Gloppen prestebol, dvs presteembetet i Gloppen, helt til Lars Rasmusson, tippoldebarn av Anders Pedersson, kjøpte bruket i 1849. Lars’ eneste sønn flyttet til Bergen, og dermed ble det dattera Anne som overtok på Hunskår. Hun var gift tre ganger, og Søren Hunskaar var det nest yngste barnet i hennes første ekteskap, med Mads Gunnarsson fra Eide i Gloppen.

Stua på Hunskår der Søren ble født.

På midten av 1900-tallet ble de to brukene på Hunskår slått sammen, og dagens beboere er ikke nært beslektet Hunskaar-slekta. Av de gamle husene på ”Larsbruket” er det bare et par som fremdeles står.

En av Søren Hunskaars forfedre på Hunskår var Børge (Byrge) Andersson, som var bruker fra 1720 til han døde i 1746. En merkverdig historie er knyttet til ham, sier bygdeboka:

Vi får fortalt at han hadde vore aust i Øyer i Gudbrandsdalen på skoghogst. Der vart han kjend med Gullbjørg Jørgendotter Krokfoss, og dei fekk ein son saman med namnet Jørgen. Gullbjørg tok den lange vegen til Hunskår i Breim til fots over fjellet med vesle Jørgen i fanget. Byrge visste ikkje kva han hadde stelt i stand før Gullbjørg og den vesle sonen kom til Hunskår. Etter kva folk har fortalt, skal musikkgivnaden til Hunskår-folket ha kome med hennar slekt.

Historien finnes i andre versjoner også. I den gamle bygdeboka for Breim heter det at Børge var med i Den store nordiske krigen, og at det var derfor han traff Gullbjørg. Det samme forteller Olaug Turtumøygard, som ellers utbroderer om hva som skjedde da Gullbjørg etter krigen tok med seg lille Jørgen og dro over fjellet for å finne Børge:

Det er fortalt at ho kom til Hunskår i Breim ein sundag. Det var om sommaren dette, og ho gjekk og bar guten sin på ryggen da ho kom til gards. Men ho trefte ikkje han Byrge heime. Han var over i Kandal, der han hadde trulova seg. Men ho Gullbjørg vart ikkje opprådd for det. Ho fekk lånt seg ein båt og rodde med vesleguten over til Kvandal [sic!]. Der fann ho han Byrge. Og da er det fortalt at ho leidde guten fram til faren med desse orda: ”Her har du slarken din.”

Med dette gjekk trulovinga hans Byrge om inkje, og han gifta seg med ho Gullbjørg. Det gjekk det ordet om ho Gullbjørg at ho skulle vera eit fagna kvinnfolk. Ho skulle vera heimatt i Krokfossen ein einaste gong. Det var da ho var heime og henta arven sin. Mellom arvegodset hennar var det ei sølvkanne, eit sølvbelte og ein sølvring. Sølvbeltet var sett saman av tolv gylte plater, og kvar plate var verd ein spesidalar, er det sagt. Ringen var ein trebands gylt sølvring med lauv.

Det er en fascinerende historie om ei kvinne med bein i nesa. Men er historien sann i ett og alt? At kona til Børge het Gullbjørg Jørgensdatter er sikkert nok, og det finnes en gård i Øyer som heter Krokfoss. Men hva med resten? I kirkebøkene for Øyer er det ikke funnet noe som kan bekrefte forholdet.

Det er likevel en del ting som tyder på at kjernen i historien er sann. Det er nemlig på det rene at Børge ble utskrevet til tjeneste allerede i 1709 og at kompaniet oppholdt seg på Østlandet (mest i Østfold) og i København inntil det kom hjem til Nordfjord, der Børge ble dimittert 5. oktober 1719. Jørgen skal være født omkring 1720. Skjedde unnfangelsen da Børges kompani passerte Gudbrandsdalen på vei hjem?

Et annet moment som taler for at historien er tilnærmet sann, er den geografiske spredningen av navnet Gullbjørg. Ved folketellinga 1801 fantes den største konsentrasjonen av navnebærere i Oppland – særlig i bygdene vest for Mjøsa. Det er derfor godt mulig at det virkelig kom opplandsblod inn i årene til folket på Hunskår, men om Gullbjørg var fra Øyer eller ei annen bygd i Oppland, er et åpent spørsmål. Kanskje kan løsningen finnes i ei kirkebok, men hva som er sant og hva som er oppspinn i den dramatiske historien om hva som skjedde på Kandal, vil vi nok aldri få vite.

Egge
Egge ligger sørøst i Breim, innerst i Eggedalen og under høye og spisse Eggeniba – et yndet turmål for Hunskaar-er på tur til Breim. Fra Egge går den trange og ville Våtedalen sørover mot Jølster. I likhet med Hunskår er Egge blant de yngste gårdene i Breim og nevnt første gang i 1563. Men da gården først var ryddet, økte brukertallet på gården raskt. Allerede i 1620 var det åtte bruk på Egge, og siden skjedde det ytterligere noen bruksdelinger.

Gårdsnavnet er lett å forklare. Det kommer av det gammelnorske ordet egg, som brukt om terrengformasjoner betyr jord- eller fjellrygg, eventuelt en kant i landskapet. Uttalen er ”Eggje”.

Det bruket som Nelle kom fra, er i bygdeboka kalt ”Arnetunet”. Nelles farfar, Arne Arnesson, som kom fra Klakegg i Jølster, var førstemann blant Nelles forfedre på akkurat det bruket, men på morsida hadde Nelle forfedre på flere av de andre bruka på Egge.

Hotel Egge, som ble reist av Nelles far, Klaus Johannes Arnesson Egge.

Med så mange bruk som det var på Egge, var det også til dels kompliserte eierforhold. Både prestebolet, byborgere og bønder var inne på eiersida. Det bruket som etter hvert fikk navnet ”Arnetunet”, ble selveiergods i 1739.

Litteratur

  • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 2. utgave (1986).
  • Råd, Kjell: Støylar i Breim, Breim (1997).
  • Sandal, Per: Soga om Gloppen og Breim, band I-V, Sandane (1978-2001).
  • Turtumøygard, Olaug: ”Ho Gullbjørg frå Øyer vart gardkjerring i Breim i 1720”, Frå aust om fjellet. (Nærmere kildeangivelse kan ikke gis, da jeg kun er kjent med en kopi av artikkelen.)
  • Øvrebø, Egil: I kongens teneste. Militær utskriving frå Bergens stift under Store nordiske krig 1709-1719, Riksarkivaren. Skriftserie, 1, Bergen (1996).
    Sist oppdatert: 28. desember 2008 - Kristian Hunskaar