Hunskaar

Tilbake til hovedsida.

Familien som dro til Gokstad

Søren Madsson (Hunskaar), født 3. januar 1859 på Hunskår i Breim, døpt 9. januar 1859 i Breim [ kilde ], død 2. februar 1937. Gift 23. april 1891 i Breim [ kilde ] med

Nelle Klausdotter (Egge), født 14. oktober 1871 på Egge i Breim, døpt 29. oktober 1871 i Breim [ kilde - presten har rett nok skrevet 15. oktober som fødselsdato ], død 5. desember 1962.

Deres barn var:

1. Anne, født 30. mai 1892 på Reed i Breim, døpt 3. juli 1892 i Breim, død 31. august 1990 på Reed. Ugift.

2. Mads, født 27. mai 1895 på Reed i Breim, døpt 30. juni 1895 i Breim, død 27. oktober 1966 i Sandefjord. Gift 15. november 1924 i Sandar med Borghild Paulsen, født 6. august 1902 på From i Sandar, død 25. april 1994 i Sandefjord.

3. Synnøve, født 10. februar 1897 på Reed i Breim, døpt 21. mars 1897 i Breim, død 29. september 1993 i Bærum. Gift 21. januar 1922 i Sandar med Reidar Dorenfeldt Tønnesson, født 7. august 1895 i Lillesand, død 27. juni 1979.

4. Klaus, født 17. februar 1899 på Reed i Breim, døpt 19. mars 1899 i Breim, død 2. april 1990 i USA. Gift 2. oktober 1926 i USA med Gudrun Elise Tørseth, født 5. juli 1906 på Kongsberg, død 30. mars 1994 i USA.

5. Einar, født 4. januar 1901 på Reed i Breim, døpt 10. februar 1901 i Breim, død 24. juli 1969 i Sandefjord. Gift 1933 i Sandar med Johanna Katharina Diana Andreassen, født 23. mai 1910 i Ankenes, død 24. oktober 1993 i Stavanger.

6. Leif, født 20. september 1902 på Reed i Breim, døpt 9. november 1902 i Breim, død 23. november 1987 på Sandar sykehjem. Gift 6. august 1932 på Kongsvinger med Margit Solveig Wallerud, født 4. februar 1903 på Kongsvinger, død 5. februar 1984 på Gokstad i Sandar.

7. Ragnvald, født 11. juli 1905 på Reed i Breim, døpt 17. september 1905 i Breim, død 9. oktober 1985 på Sandefjord sykehus. Gift 28. april 1934 i Sandar med Signe Elise Hansen, født 24. august 1910 på Teiene i Sandar, død 7. februar 1976 i Sandefjord.

8. Ragna, født 4. februar 1908 på Gokstad i Sandar, døpt 26. april 1908 i Sandar, død 3. august 1992 i Sandefjord. Ugift.

9. Solveig, født 30. januar 1910 på Gokstad i Sandar, døpt 20. mars 1910 i Sandar, død 5. mai 1998 i Sandefjord. Gift 1939 i Sandar kirke med Leiv Spilde, født 4. desember 1911 i Bamble, død 26. november 1989 i Sandefjord.

10. Gunvor, født 9. april 1914 på Gokstad i Sandar, døpt 7. juni 1914 i Sandar, død 26. oktober 2004 i Bergen. Gift 8. juni 1940 i Tønsberg domkirke med Laureng Aleksander Larsen, født 13. november 1907 på Klinestad i Sandar, død 26. september 1998 i Sandefjord.

På dette familiefotoet står bak (f.v.) Mads, Einar, Klaus, Leif og Ragnvald. I midten står Ragna, Synnøve, Anne og Solveig.
Foran sitter Nelle, Gunvor og Søren.

Søren Madsson
Søren Madsson ble født på Hunskår 3. januar 1859. Foreldrene het Mads Gunnarsson og Anne Larsdotter. Mads var opprinnelig fra Eide i Gloppen, mens Anne tilhørte den gamle slekta på Hunskår. De hadde barna Lars, Rakel og Gunnar fra før. Da Mads døde høsten 1860, ikke fullt 43 år gammel, var Anne gravid med ei datter som fikk navnet Anne Marie.

Søren ble altså farløs før han var to år, og mora fikk problemer med økonomien da hun ble eneforsørger. Ifølge Rolv Hunskaar hadde hun gjeld til slektninger av Mads, og da hun ikke kunne betale, ble det tillyst tvangsauksjon av Hunskår. Anne sto nå i fare for å måtte flytte vekk med barna. Men på auksjonsdagen kom kreditorene med et forslag. Dersom Anne ville gifte seg med Abraham Jonsson, som var tremenning av Mads, kunne auksjonen avlyses. Det gikk Anne med på. Etter bare seks års ekteskap døde også Abraham ung, men da var det ikke lenger gjeld på gården. Da ble Anne gift med Anton Hansson som var ti år yngre enn henne og kom fra Kåle, ikke langt fra Hunskår. Anne levde til 1905 og Anton til 1917. Søren vokste med andre ord opp med to stefedre etter tur, og begge disse fikk barn som var halvsøsken av Søren.

Siden Søren hadde flere eldre søsken, var han ikke i posisjon til å få overta Hunskår. Kanskje var det derfor han som ung gutt valgte å dra til Bergen for å gå i smedlære. Søren ble en dyktig smed, men ikke bare det. Da han var 24 år gammel, i 1883, bygde han sagbruk og tønnefabrikk som ble drevet med vannenergi fra Hunskårelva (se Hunskår-saga). Sagbruket og tønnefabrikken skulle bli hovednæringa til Søren i nærmere et kvart århundre, men i tillegg var han bygdehåndverker og ”alt-mulig-mann”. Han var blant annet sterkt involvert da det ble bygd ny kirke på Reed på 1880-tallet. Han leverte en stor del av trematerialene som ble brukt til kirken, han smidde porten og han la skiferheller på taket. Hellene tok han fra et skiferbrudd der veien opp til Hunskår tar av fra hovedveien, og det var ikke få hus i Breim som fikk takdekke av skiferheller fra dette bruddet.

Nelle Klausdotter
Nelle Klausdotter ble født på Egge 14. oktober 1871. Foreldrene het Klaus Johannes Arnesson og Synneve Rasmusdotter. Hun var nummer to av seks søsken som vokste opp, og mens den eldre broren overtok hjemgården, ble to yngre brødre og ei yngre søster lærere. Den siste av søsknene ble kjøpmann i Bergen.

Som ung arbeidet Nelle mye med å spinne og å veve, noe hun også skulle drive mye med som voksen. Til arbeidet sang hun, og hun var så glad i å synge at hun ”gjekk heile mila lang for å vere med dei unge i sang”, som søstera Brita siden skrev i en sang til Nelles 70-årsdag.

Nelle hadde godt humør, og kanskje hadde hun det fra mora. Rolv Hunskaar forteller at Synneve skal ha fortalt spøkefullt om mannen sin: ”Dere skjønner, jeg er ikke den første i hans liv!” Da Klaus var ung, hadde han nemlig reist til Måløy for å ta arbeide med å salte sild. Der ble han kjent med ei jente som også arbeidet der, og etter at han kom hjem igjen til Egge, kunne han ikke glemme henne. Derfor skrev han frierbrev til henne, men uten å få svar. Et nytt brev ga heller ikke resultat, og enden på visa ble at Klaus giftet seg med nabojenta Synneve i stedet. Senere fikk Klaus greie på at jenta i Måløy aldri hadde lært å skrive, og at det var årsaken til at hun ikke hadde svart. Slektshistorien kunne med andre ord sett svært annerledes ut!

I Nelles barndom gikk det ikke vei gjennom Våtedalen – forbindelsen mellom Sunnfjord og Nordfjord foregikk med båt på Breimsvatnet. Men da det ble bygd vei gjennom Våtedalen i 1889, gikk Egge fra å være en utkant til å bli et sentralt knutepunkt i ei nyoppretta skyssrute. Nelles far utnyttet situasjonen og bygde “Hotel Germania”, siden omdøpt til “Hotel Egge”, som sto ferdig i 1890. Der ble det etter hvert også poståpneri (1893-1967) og telefonstasjon. Etter hvert som bilismen økte i omfang, forsvant grunnlaget for hotellet, og det ble nedlagt i 1954.

Hotel Egge.

Søren og Nelle blir et par
Den nest eldste broren til Søren het Gunnar. Han skaffet seg gård på Tystad i Gloppen og tok gårdsnavnet som etternavn. Rundt 1890 bygde han flere hoteller rundt omkring, deriblant hotellet på Egge. Siden Søren hadde skiferbrudd, lot Gunnar den yngre broren sin få oppdraget med å legge skifer på taket. På Egge må Søren ha blitt klar over den 12 år yngre Nelle. Ifølge Rolv Hunskaar var hun med som håndlanger, og Søren skal ha falt for hennes latter og det gode humøret hennes. Paret ble forlovet omtrent da hotellet sto ferdig.

Det var på denne tida at Søren konstruerte seg en sykkel, visstnok den første i Breim, slik at han kunne forflytte seg raskere mellom Egge og Reed, der han bodde. Denne velocipeden, forvansket – eller kanskje humoristisk omskrevet – til “hvilesopé” var friskt i minnet til Nelles søster Brita 50 år etter:

Han laga seg sjølv ein ”hvilesopé”,
so titt den trilla millom Egge og Red.

Bryllupet sto 23. april 1891, og over 60 år etter fortalte Nelle til barnebarnet Brita Hunskaar (6.6) at hun hadde brodert bukseseler til Søren til bryllupet. Den andre dagen i bryllupet kasta han gråjakka, og de nybroderte selene i strameibroderi med svart bunn og roser i rødnyanser kom til sin rett på hvitskjorta: ”Da kan du tru han var vene.”

Tinghaugen
I 1884 hadde Søren fått skjøte på Tinghaugen, et lite bruk på gården Reed ved Breimsvatnet, rett ved Breim kirke. Der ble Nelle husmor, ennå ikke 20 år gammel. Leif Hunskaar skrev senere at de holdt ku og gris på Tinghaugen, og i tillegg hadde de en sau som beitet i fjellet om sommeren og som ble slaktet hver høst. Over fjøstaket hang greinene på et stort morelltre, og det var epletrær, ripsbusker og stikkelsbærbusker.

Tinghaugen (midt i bildet).

Ovenfor er det nevnt at sagbruket og tønnefabrikken var Sørens hovednæring mens han bodde på Tinghaugen. I folketellinga 1900 er Søren oppført som både sagbruker, gårdbruker og smed, og rekkefølgen viser kanskje at sagbruket var viktigst. I kirkeboka ble han derimot som regel innført som smed og gårdbruker eller bare som grovsmed eller smed. Presten kan ha hatt det arbeidet Søren utførte hjemme på Tinghaugen i tankene da han gjorde notatene sine.

Mads Hunskaar fortalte siden ofte om barneåra, og sønnen Rolv har skrevet ned dette. Det var godt å være på Tinghaugen. Der kunne barna følge med i trafikken både på vannet og oppe på veien. Postmannen kom forbi hver morgen og blåste i posthornet. Søren hadde verksted i kjelleren hvor han lagde og reparerte maskiner og bruksgjenstander for folk, og barna fikk være med og lære. De hamret, loddet og støpte penger i bly. Søren lagde skøyter og lekte med ungene på isen. Om sommeren badet de på stranda rett nedenfor huset. Når det med jevne mellomrom ble født nye søsken, måtte noen springe og hente jordmora, mens andre sprang ut på saga med beskjed til faren.

Tinghaugen var ett av mange små bruk på Reed, og flere av disse hadde felles støl på den andre sida av Breimsvannet. Kuene ble rodd over i båt med åtte årer, og budeiene bodde på stølen i kortere eller lengre tid etter hvor mange kuer de hadde. På Tinghaugen hadde de ei ku, og til å begynne med var Nelle med på stølen. Senere overtok Anne.

Stølen lå høyt oppe, så de som oppholdt seg der, kunne se hjem og følge med på slåtten. Hver lørdag ettermiddag rodde mannfolkene over med mat og tok med melk og rømme tilbake. Melkespann ble sendt ned til vannet på løpestreng. Reed hadde også skogen sin på den andre sida av vannet. Der ble det skjært bjørkenever som ble solgt til taktekking, og det ble samlet bark til garving. Anne og Mads rodde sammen med en nabo til skogen på andre siden for å rispe almelauv. Det ble stappet i sekker og brukt som fór til julegrisen.

På forsommeren fisket bøndene med not i Breimsvatnet utenfor Tinghaug-en. De fikk ørret og røye. Nota ble rodd et stykke ut og deretter halt inn mot land. Dette fulgte barna med på, og Synnøve hadde den vanskelige jobben med å være barnepasser, noe som ikke var så lett i vannkanten. Den yngste, antakelig Ragnvald, bar hun oppi forkledet.

Mens familien bodde på Tinghaugen, ble det malt et portrett av Nelle. Anne fortalte siden til Jon Spilde at Nelle ikke likte bildet, og at hun kvittet seg med ved å slippe det ned i en innvendig vegg som ikke var ferdigbygget. På slutten av 1980-tallet kom det nye eiere til huset, og da Anne fikk høre at noen av veggene skulle rives, fikk hun folk til å se etter bildet. Men bildet ble ikke funnet – kanskje ligger det der fremdeles?

På dette bildet ligger Tinghaugen nede til høyre. Breim kirke skimtes i venstre
bildekant, mens Reedstølen lå i fjellsida til høyre i bildet.

Litt om navn
Det var antakelig mens familien bodde på Tinghaugen at Søren begynte å bruke Hunskaar-navnet på en måte som minner om det moderne slektsnavnet. Omkring 1900 hadde skikken med å bruke faste slektsnavn fremdeles ikke slått helt gjennom på landsbygda, og det var først ved lov av 1923 at faste slektsnavn ble pålagt. Den som har lett litt i kirkebøker, ser raskt at én og samme person kan være innført med ganske mange forskjellige navn ved ulike anledninger. Strengt tatt besto en persons navn kun av fornavnet – tillegget av farens navn, med påheng av –sen eller –datter, og stedsnavn/gårdsnavn var nærmest å betrakte som tilnavn som lettet identifiseringa der det var nødvendig. Spesielt stedsnavnet/gårdsnavnet var å betrakte som en adresse som endret seg hver gang en person flyttet.

Ved vielsen er Søren og Nelle ført inn i kirkeboka som “Søren Madsson og Nelle Klausdatter”, og slik står det også ved de fleste dåpsinnførselene til barna. Den viktigste forskjellen er at Nelle ved par anledninger er innført som “Nelle Klausen”.

Kirkebøkene ble naturligvis ført av presten, og folk kontrollerte neppe alle innførslene. Da folketellinga 1900 ble tatt opp, er det imidlertid grunn til å tro at mange familier fylte ut skjemaene selv, og der finner vi “Søren M. Hunskaar”som familieoverhode. Både Nelle og barna er også innført med “Hunskaar” i rubrikken for etternavn. Om Søren nå ønsket å bruke Hunskaar som slektsnavn, hadde navnet likevel ikke festet seg mer, i alle fall ikke i prestens ører, enn at Søren og Nelle omtales som “Smed Søren Madsen Reed og Hustru Nille Klausdatter” ved Ragnvalds dåp i 1905.

Etter at familien kom til Sandar, er det derimot ikke tvil om at den brukte Hunskaar som slektsnavn. Skrivemåten vaklet likevel noe, ikke minst i kirkebøkene, og fremdeles i 1932 undertegnet Solveig, senere gift Spilde, med ”Hunskår”. Vi må likevel være klar over at det ikke var gitt at Hunskaar skulle bli slektsnavnet. Sørens bror Gunnar tok som nevnt Tystad som slektsnavn etter at han bosatte seg der, og skulle Søren fulgt hans eksempel, burde han kalt seg Gokstad. Men det er ingenting som tyder på at han noen gang kalte seg noe annet enn Hunskaar.

De fire første barna til Søren og Nelle fikk navn etter et velkjent oppkallingsmønster. Anne ble oppkalt etter farmor, Mads etter farfar, Synnøve etter mormor og Klaus etter morfar. Synnøve var for øvrig opprinnelig et navn som først og fremst var vanlig på Nordvestlandet – det var helgenen St. Sunniva som ble minnet. Det var med Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger at navnet ble alminnelig mote og ble spredd i resten av landet.

Dette familiebildet er fra ca. 1912. Nelle og Søren sitter med barna mellom seg. Bakerst står Klaus, Anne og Mads.
I midten ser vi Leif, Synnøve og Einar, og foran står Ragna og Solveig, mens Ragnvald sitter på Sørens fang. Gunvor var ennå ikke født.

Da alle besteforeldrene var oppkalt, valgte Søren og Nelle å følge navnemoten. I siste halvdel av 1800-tallet slo det som kalles den nordiske navnerennessansen gjennom, i det man gjenopptok nordiske navn og historiske skrivemåter av tradisjonelle norske navn. Snorres kongesagaer var en viktig påvirkningskraft i denne sammenhengen, og navn som Einar, Leif og Ragnvald er velkjente fra sagalitteraturen. Ragna er en kortform av dronningnavnet Ragnhild, og Solveig og Gunvor er også norrøne navn. Søren og Nelles valg av navn til barna kan altså sies å ha vært bevisst, ettersom de som ikke ble oppkalt, alle fikk norrøne navn, men samtidig fulgte de navnemoten.

Hvorfor flyttet de fra Tinghaugen?
Selve reisen fra Breim til Sandar er fortalt om et annet sted. Der er han også inne på hva som var årsaken til at Søren og Nelle tok med seg de sju barna sine og dro til Østlandet. Søren hadde fått problemer av å arbeide i det trekkfulle saghuset, og trengte klimaforandring.

I et brev til søstera Brita datert, 17. mars 1907, beklager Nelle seg over at Søren har vært mye syk og dårlig tida i forveien, ofte flere uker i strekk. Det var en sykdom som gikk på lungene. Selv sa Søren at det bare var influensa og at det kom til å gå over. Ikke ville han gå til doktoren, for det ville ikke hjelpe, mente han. Men han var nedfor, og det gjorde Nelle redd. Da Nelle skrev brev-et, var Søren på vei til Risør for å se på en gård der, og han skulle besøke Brita og mannen hennes, Hans Thorbergsen. Nelle skriver at de ikke måtte si noe om Sørens sykdom, for hun trodde ikke at han ville like at hun hadde informert dem om den.

Det er altså ingen tvil om at Søren var syk på denne tida, og forklaringa om at sykdommen gjorde at han måtte flytte, er den som nevnes i boka Sogningane og fjordingane i Vestfold. Men det spørs nok om det ikke også var en økonomisk faktor inne i bildet, en faktor som lett kunne fortrenges med åra.

Sildefisket var i en bølgedal på denne tida, og i brevet fra 17. mars skriver Nelle at Søren hadde opparbeidet 1000 tønner, men ikke solgt en eneste én. “Saa kanhende det gjør sit til at han ikke er kvikkere mand en han er.” I et annet brev fra Nelle til Brita datert 22. september, mens Søren var i ferd med å kjøpe Gokstad, gjør Nelle det klart at hun synes det ville være ille hvis Søren fikk tilslaget, men samtidig innså hun at det antakelig ville være det beste for barna:

Det er gutten [Mads] hele dagen som var vel verd en stor gaard og et velheret maaltid til hver tid, om han ikke skulde leve af bare niste lige som Søren har maattet i 3 aar. Det er ham og jenterne jeg tenker paa naar jeg for lyst og reise her i fra, dei andre maa reise engang likevel. Jeg har taget til integt adskelig som Thorbergsen sa, saasom “Kom dere her i fra jenter og ikke gaa her og slite,” og det er sandt, dei sliter og sliter og sparer og sparer men aldrig gjeldfri kan dem leve. Saa det er lite og gro paa.

Svogeren Hans Thorbergsen var tydeligvis en mann som Nelle lyttet til, ja, barna så også opp til ham. Da Ragnvald, som da var to år, ble spurt om hva han het, svarte han “Thorbæsøn”!

Hva som var viktigst – sykdommen eller økonomien – er vanskelig å avgjøre i dag. Men begge deler må ha spilt en viktig rolle da avgjørelsen ble tatt. Og avgjørelsen var Sørens. Selv om Nelle syntes det ville bli fælt å flytte, syntes hun synd på Søren som skulle ta den endelige beslutninga. Han var nok aldri i tvil om at han skulle kjøpe seg gård på Østlandet, for allerede da han var i Risør i mars var han rede til å flytte straks, bare han fikk den rette prisen.

Noe som kan ha gjort det enklere for Søren å bryte opp, var at mora hans var død i 1905. Nelle var imidlertid nødt til å ta farvel med foreldrene, og det skal ha vært tungt for begge parter. Nelles far skrev til dattera Brita 12. desember 1907. Da hadde han barn i både Søndeled, Porsgrunn og Sandefjord, og han og kona ville besøke dem alle når våren kom, selv om det ble kostbart.

Gokstad
Søren kjøpte Nedre Gokstad av gårdbrukeren og skipsrederen Ola Nielsen. Han hadde vært blant de første bøndene i distriktet som tok til med å drenere jorda, men Søren skulle siden få gravd tusenvis av meter med nye grøfter. Ola Nielsen holdt auksjon i tre dager på innbo, husdyr og gårdsredskap, og en del av dette sikret Søren seg.

Nedre Gokstad. Bildet er fra 1968 eller 1969.

Søren forbedret ikke gården bare ved å grave grøfter. I motsetning til den forrige eieren hadde Søren utelukkende jordbruket å konsentrere seg om, og han sørget for å få brutt opp og overflatedyrka store arealer, bl.a. i Busk. Videre var han forut for sin tid ved å anlegge kulturbeiter, og han drev en førsteklasses skogskultur og gjorde gården til et mønsterbruk. Vestlendingene i Vestfold var kjente for å arbeide hardt, og i Vestfold fikk de ofte enklere bruk å arbeide med enn hva de var vant med hjemmefra. For Sørens del var det også en fordel at praktisk arbeid lå så godt til ham.

Søren graver grøft med spade i 1924.

I et brev til Brita, datert 17. juni 1908, skrev Nelle at Gokstad var blitt et paradis, men det første halvåret hadde vært et slit. Da det ble pinse var familien utslitte av det harde arbeid-et, og fire av de yngste barna var syke – verst var det at Ragnvald hadde lungebetennelse. Nelle beklaget seg også litt over at værelsene på Gokstad skulle leies ut på høsten. Nelle ville flytte ovenpå, men Søren hadde bestemt at familien skulle bo i bryggerhuset. Det måtte Nelle bøye seg for, selv om arbeidet hennes kom til å bli deretter, som hun skrev.

Lengselen etter Breim
Selv om Gokstad ble et paradis, var hjemlengselen stor for de fleste. Anne flyttet tilbake til Breim da hun ble pensjonist, og historien om Nelle som lot springen på kjøkkenet stå å renne, er velkjent. Lyden fra vannet i springen fikk henne til å tenke på Nonselva, elva som kommer ned fra fjellet vest for Egge, der sola står når det er tid for nonsmåltidet.

Anne og Mads foran barndomshjemmet i 1919.

Leif Hunskaar besøkte Breim i 1973, og da skrev han: “Kvifor skulle eg ikkje få vekse opp her eg er fødd? Kvifor skulle eg ikkje få bruke dette syngjande målet hennar mor – dette målet som har naturtonane i seg, målet i Breim!” Å holde på målet var nok en måte å bevare forbindelsen til hjemstedet på.

Religion og totalavhold
Kristendommen sto sentralt i Søren og Nelles hjem. De deltok bl.a. misjonsarbeidet. Else Bernsen har opplyst om et bestemt bordvers som ble brukt i selskaper på Gokstad og ellers i familien. Det gikk på melodien ”Jeg har lånt lerkens vinger”:

Fadervår som dukar bordet. Du er stor og rik og god. Signe mat og livsens ordet, gjev oss kveik og sannings mot, gjev oss kveik og sannings mot.

Når det gjaldt alkohol, var det totalavhold. Ifølge Else Bernsen var bryllupet til Søren og Nelle det første i Breim uten alkohol. De var ikke begeistret for den gamle tradisjonen med feiring av bryllup i tre dager til ende. Søren var aktiv i avholdsbevegelsen både i Breim og i Sandefjord, og han hadde formannsperioder begge steder. Nelle deltok på møter i Blå Kors.

Foreldrenes strenge holdning til alkohol smittet over på barna. Else Bernsen forteller at det aldri ble servert alkohol i hennes barndomshjem. I forbindelse med arbeidet med denne boka har jeg lest et flammende avisinnlegg mot alkohol fra Leif Hunskaars hånd.

Leif om Søren
På sine eldre dager skrev Leif Hunskaar ned litt om faren sin, og det skal gjengis her:

Eg sit her og tenker paa min far. Tankane kom i fjøset i dag. Det er mange ting som staar klart for meg no. Mange gode minne. Han var streng, aldri svik der – ikkje sladder. Han var hjelpsam mot dei som trong det – skreiv gjerne paa. Han hogg ned paa det urette og alt snobberi. Veik aldri unna med ei meining. Sa du til alle – til presten og, og lensmannen. “Du skulde ha meir sand over forkynninga di.” Han aat sild og flatbrød og graut – tygde maten godt. Han hadde alle sine tenner daa han var 60 aar. Ein hard kar – stiv – steil – sjølsikker og strygg. Bad aldri om hjelp. Gjorde det sjølv – all redskap – hjul og vogner og møbler – var snikker og smed. Han bygde hus – grov grøfter – braut jord. Han sa ikkje so mykje – brukte korte setninger med kraft i. Han hadde hender dubbelt so store som mine – harde som hønn og slitne av harde og tunge tak. Men disse hendene kunde han og tørke ei taare av barneauga. Høgre handa slo ofte i bordet naar han skulle gi meiningane sine kraft. Vi var ofte redd han – han kunne være braa.

Han hadde eit lite skap med bøker. Der var ein stor bibel med hans namn og 1889. Huspostille var der og, kjøpt 1890 med Søren Hunskaar i gullskrift. Der var et nytestamente fraa han var i 20 aars alderen. Ei bok av eller om Luther. Der var lovbøker. I heimbygda si hadde han bygdebiblioteket i heimen sin. Han stod for folkeakkademiet eller det var noe liknande. Eg husker ein gong eg fekk vera med – ein mann var komen og skulle vise fram lysbilder av kongen og 1905. Eg husker enda godt bildet av kronprinsen. Det var sikkert i 1906. Ellers brydde han seg ikkje om offentlige verv. “Ein skal vera glad det fins dei som er villige til det”, sa han. – Eg saag ofte han stod her og snakte med Aasne naar ho var paa vegen.

Dei siste 20 aara han levde var han mild. Han levde med Gud. Han hadde sitt bønnekammer her. Naar klokka var 11 paa formiddagen gjekk han der inn til seg sjølv og sin bibel. Ute paa jordene kunne han staa lenge med begge hender løftet rett opp. I kirka hadde han sin faste plass og var ute i god tid.

“Det er fars liv som er blitt til din velsignelse,” sa Margit eingong.

Søren og Nelle ligger gravlagt på Nybo kirkegård i Sandefjord.

Kilder og litteratur

  • Hunskaar, Leif: Utrykte dagboksnotater mm.
  • Hunskaar, Rolv: Utrykt manus til foredrag på slektsstevnet 1. september 2007.
  • Hunskaar, Øyvind: Gårdshistorie over Gokstad nedre, utrykt skoleoppgave (ca. 1969).
  • Gård og grend. Gamle bilete frå bygdesamfunnet, Bondebladet og Landbruksforlaget, Haugesund (1980).
  • Møller, Vilhelm: Sandar. Grend og gård 1850-1970, med tidsbilder fra næringsliv og kulturhistorie, bind II, Sandefjord (1980).
  • Sandal, Per: Soga om Gloppen og Breim, band V, Sandane (2001).
  • Sogningane og fjordingane i Vestfold, utgitt av Sogn- og Fjordanelaget i Vestfold, Sandefjord (1940).
  • Sprauten, Knut (red.): Å kallast med sitt rette namn, NLI, Oslo (2002).
  • Diverse brev etter Brita og Hans Thorbergsen.
  • E-poster fra Brita Hunskaar, Jon Spilde og Else Bernsen.

    Sist oppdatert 1. november 2020 av Kristian Hunskaar