Tilbake til hovedsida.
Av Rolv Hunskaar
Om en kommer til Nordfjord og til det sted ved Breimsvatnet hvor Hunskaarelva renner ut, kan en innimellom frodig vegetasjon støte på store tannhjul og kanskje enkelte fundamenter etter en sagbenk. Dette er spor fra Hunskaarsaga som sto ferdig i 1883. Søren Hunskaar, som bygde saga, var den gang 24 år gammel. Han sto selv for arbeidet, bygde husene, vannhjulet og maskineriet. Han støpte også tannhjulene etter modeller han selv hadde laget.
Da jeg, Sørens barnebarn, kom dit i 1967, hadde saga stått ubrukt i mange år. Enkelte detaljer var i dårlig forfatning og noe var borte, men det var såpass mye igjen både av bygg og maskiner at jeg kunne måle opp og rekonstruere min farfars verk på papir. Få år senere var saga borte.
Hunskaarsaga var første sirkelsag i Breim. Andre sagbruk var såkalte oppgangssager. At Søren valgte sirkelsag var noe nytt. Det kan ha sammenheng med at Hunskaarsaga også hadde tønnefabrikk hvor sirkelsag hadde fortrinn ved framstilling av tønnestaver. I motsetning til oppgangssag hvor sagbladet beveger seg i takt med vannhjulet, krevde sirkelsag et maskineri med tannhjul og reimhjul for å oppnå tilstrekkelig hastighet på sagbladet. Hunskaarsaga var konstruert sånn at sagbladet roterte 20 ganger fortere enn vannhjulet.
Kraft fra vannhjulet ble også benyttet til å trekke tømmeret fra Breimsvatnet opp til saghuset. Klaus, en av sønnene til Søren, mintes dette mange år senere. Han bodde da i Amerika og forteller til en slektning på besøk: ”Tømmerstokkene lå ute i vannet og kom under ei bru inn mot saga. Derfra ble stokkene plassert på ei vogn som ble trukket med tau oppover en skinnegang.” Klaus og den eldre broren Mads pleide å sitte oppå tømmerstokkene helt inn i saghuset og fikk seg dermed en kjøretur. Dette kan høres farlig ut, men tautrekket ble utkoplet med en spak, og guttene sto nok trygt på gulvet før stokken ble rullet fra vogna og over på sagbenken.
Vannhjulet, som var fire meter i diameter, var også drivkraft til maskinene i tønnefabrikken. Tønnefabrikken lå i andre etasje over indre halvdel av saghuset. Det var reimtrekk opp gjennom gulvet til en maskin som høvlet tønnestaver til riktig form. Denne maskinen hadde også ei dreieskive hvor bunn og lokk ble skåret til riktig diameter.
Montering av tønnene var håndarbeid. På fagspråk kalles det bøkring. Til dette var arrangert fire arbeidsbenker, alle nær vinduer som ga godt lys. Benkene hadde en halvrund innskjæring som støttet stavene under oppstillingen inntil siste stav kom på plass. Til ei tønne gikk det med 18-20 staver av ulik bredde. Det krevdes øvelse for å unngå at stavene raste sammen. Utrykket ”å falle i staver” kan lett forbindes med tønneproduksjon. Tønner fra Hunskaarsaga ble hovedsakelig brukt til sildesalting. Behovet kunne variere litt med varierende sildefiske.
I boka Breim kirke 100 år står Hunskaarsaga omtalt. Da kirken sto ferdig i 1886, var nær halvparten av trematerialene saget på Hunskaarsaga. Da det i 1889 ble åpnet ny vei gjennom Våtedalen, ble det samtidig anlagt skyssrute med behov for skysstasjoner og overnatting. Sørens eldre bror, Gunnar Tystad, bygde flere hotell på skyssruten, deriblant ”Hotel Egge” i 1890. Det er naturlig å tenke at det da oppsto behov for å sage trematerialer både på Hunskaarsaga og andre sager i nærheten.
Søren hadde hus på Reed og stiftet familie i 1891. Det var lang vei til saga, og arbeidsdagene var så lange at Søren valgte å bo borte hele uka. Kona Nelle gikk ut med mat, og etter hvert som barna ble store nok, var det de som måtte gå. Datteren Synnøve husket dette godt: ”Det var 1½ time å gå, tror jeg. Noen ganger rodde vi dit ut med båt. Når vi kom med mat, ble vi satt til å arbeide før vi gikk hjem igjen. Det var bord som skulle stables. Det hjalp vi far med, Anne, Mads og jeg.” Da eldste sønn, Mads, ble 10-12 år gammel, hendte det at han arbeidet på saga hele uka sammen med faren. Han sov da i ei sagstue sammen med mange arbeidere.
Søren drev saga fram til 1907 da familien flyttet til Gokstad. Saga, tønnefabrikken og huset på Reed ble da solgt til Jakob Krispinusson Hunskaar. Etter noen år ble saga leid bort til Rasmus og Lars Hunskaar, men de lagde ikke tønner.