Hunskaar

Tilbake til hovedsida.

Fra Nordfjord til Vestfold

Av Rolv Hunskaar

Teksten er basert på et innlegg på vestlendingstreffet på Hedrum bygdetun i Larvik 17. august 2003. Det er tidligere trykt i medlemsbladet til Vestfold slektshistorielag og Buskerud slektshistorielag, Gjallarhorn, nr. 35 (2004), s. 204-206. Teksten er noe omarbeidet her.

Eventyret
Eventyr som ble fortalt i min oppvekst handlet ikke så mye om ”De tre bukkene Bruse som skulle til seters”, nei, det store eventyret var beretningen om ”De sju søsken Hunskaar” som, sammen med sine foreldre, dro fra Breim i Nordfjord til Sandar i Vestfold for å begynne et nytt liv. Eventyret ble fortalt i bruddstykker gjennom hele oppveksten. Etter hvert dannet det seg et spennende bilde tegnet med ord. Det var et eventyr fra virkeligheten.

Ingen av dem som var med på flyttingen til Østlandet, kunne glemme kvelden 7. november 1907 da følget på ni kom gående fra Sandefjord østover mot Gokstad gård, som skulle bli deres nye hjem. Nær opp til gården passerer de noen gutter som lyser på dem. Mann, kone og sju barn kommer gående i mørket. Kunne det være et taterfølge? Nei, det var mine besteforeldre på flyttefot.

Jeg nevner dem i rekkefølge: Faren, Søren Hunskaar, var 48 år gammel. Kona Nelle, født Egge, var 13 år yngre. Den eldste i barneflokken var 15 år – det var Anne. Deretter kom Mads, 12 år, som skulle bli min far. Så kom Synnøve, 10 år, Klaus, 8 år, Einar, 6 år, Leif, 5 år, og Ragnvald, 2 år. Jeg får vel gå tilbake til Nordfjord, stedet de hadde reist fra.

Lagnaden
Hvorfor reiste de fra Breim? Det kan være mye som ligger til grunn for en så viktig avgjørelse. Søren Hunskaar var en av de første vestlendinger som kjøpte gård i Vestfold, så en kan ikke si at han fulgte ”opptråkkede stier”. Nei, det var noe de kalte lagnaden. I ettertid er også dette nevnt i et kvad: ”Lagnaden synes stundå so hard, de bort måtte flytte til framand gard.”

Det hadde altså oppstått noe som de egentlig ikke ønsket. Lagnaden var at Søren hadde fått helseplager ved å arbeide i trekkfullt saghus. Nelle var alvorlig engstelig for mannens helse. Den tids medisin kunne være å forsøke opphold i annet klima. Nelle hadde en bror, Rasmus Egge, som var blitt lærer på Østlandet, og Søren reiste dit. Her ble han oppmerksom på alle gårdene som var til salgs. Han nevner dette i brev hjem, og nå får Nelle en ny bekymring. Alene hjemme er hun urolig og skriver i brev til søster Brita: ”Hva har Søren seg fore? Våger han å kjøpe? Det ville være felt!” Urolige tanker ble snart virkelighet. Det kom telegram om at Gokstad gård var kjøpt. Eldste jenta, Anne, forteller at da hun så faren komme hjem, sprang hun og gjømte seg i ladet. Hun ville ikke høre. Mora gråt: ”Berje oss som skal reise!” Men da faren kunne fortelle hvor fint det kunne bli, syntes nok guttene at dette også kunne være litt spennende.

Historien forteller at de fikk 14 dager på seg til å avvikle. Søren ville tilbake til en auksjon på Gokstad for å kjøpe dyr og redskap. Sagbruket, tønnefabrikken og Tinghaugen ble solgt til en slektning, Jakob Krispinusson Hunskaar fra Arnebruket. Hos flere av bøndene hadde Søren penger til gode, og Nelle måtte ut i bygda med regninger. Hun var rent ulykkelig! Det var ikke alle som hadde noe å betale med. På lager var det 1000 tønner som ikke var solgt. Svigerfaren på Egge solgte dem senere for 1 kr pr stk. Det ble et verdifullt bidrag, for det trengtes mye kapital. Kjøpesummen for Gokstad var kr 26.000. – Det var et stort tall. De yngste syntes ikke engang det gikk an å tenke til 26 tusen!

Tinghaugen (midt i bildet).

Reisen
På reisen fikk de med seg bare det mest nødvendige, lesset på ei vogn og kjørt med hest ned til Sandane, 1½ mils vei. Synnøve, som var 10 år, forteller at 7-8 venninner fulgte dem langt bortover langs Breimsvannet, nesten bort til saga, til et sted som het Storemuren. Det var leit å si farvel til gode venninner. Mora sa: ”Det er verst for Synnøve som mister sine gode venninner.” Men når de mintes dette senere, kom de til at det var verst for Anne. Hun reiste fra venninner og kavalerer, var ferdig med skolegang og fikk ikke så lett nye venner på Gokstad. Det satte nok sitt preg på henne. Denne betraktning forteller at de heller ikke senere så tilbake på flyttingen fra Breim med glede. Det var bare snakk om hvem det var verst for.

Ved kaia på Sandane lå en stor jernbåt med dampmaskin. Den gjorde et veldig inntrykk. Ei bok om Fylkesbåtane på den tid har tittelen: ”Den mageligste maade at reise paa.” Det kunne vel være så som så. Da familien skulle legge seg om kvelden, kom de ned i et stort, mørkt rom under dekk hvor reisende kunne sove. Det var 20-30 senger. Mora fikk egen lugar, for det hører med til historien at hun ventet nummer åtte i barneflokken. Hun følte seg ikke bra. Men verre skulle det bli. Hun var sjøsyk hele veien og hadde bare ett ønske: Å få dø. – Det ønsket fikk hun ikke oppfylt.

Reisen fra Sandane til Bergen tok på den tid 2½ døgn. På kartet ser naturen udramatisk ut, men det er dype fjorder og høye fjell, særlig ut mot Stad og Bremanger hvor Hornelen ruver 900 meter tett inntil skipsleia. Det var i denne leia Olav Trygvason i sin tid seilte og ropte til Hornelen: ”Vik tilside!” – Men Nordfjordbåten måtte nok godta farvannet som det var.

Familien Hunskaar var godt organisert under sjøreisen. Faren med Ragnvald på skuldra hadde overoppsyn. Anne var i lugaren og passet mora. Synnøve på 10 år måtte ikke slippe Leif og Einar på 5 og 6 ut av syne, mens Mads og Klaus sprang fritt rundt på hele båten. De kom i snakk med matrosene som banket rust, og de var nede i båten og hjalp til med å skrelle poteter og fikk seg en kakebit. Ellers måtte familien holde seg selv med mat.

De var innom mange plasser og lastet og losset. Da de omsider kom til Bergen, hadde de et opphold og fikk sove i huset hos svigermoren til en bror av Nelle. Broren, Anders K. Egge, var fruktgrossist og hadde forretning på Bryggen. Storbyen var en mektig opplevelse for barna. Mye nytt fikk de se for første gang. Der var gater og butikker og trafikk med hestedrosjer. Synnøve fikk ikke se så mye, for hun måtte være inne og passe de minste.

Søren og Nelle hadde vært i Bergen tidligere. De hadde vært på en stor verdensutstilling i 1898. Søren var veldig teknisk interessert og hadde stort utbytte av å følge med på alt nytt. Historien forteller at Søren og Nelle var noe utenom det vanlige. Søren gikk med dress og vinterfrakk som var kjøpt i Bergen. Det var ikke vanlig å gå med vinterfrakk i hjembygda.

Fra Bergen gikk reisen videre med ny og større båt. Bergensbanen til Østlandet var ikke bygget på den tid. Etter et par døgn kom de til Stavanger. For å bli spart for grov sjø utenfor Jæren, valgte familien å reise med tog på strekningen Stavanger til Egersund. I Stavanger kom de inn til Breiavatnet. Da var barna så sultne at de måtte finne en restaurant for å få noe å spise. Søren bestilte ett fat, men det var ikke på langt nær nok. Han måtte kjøpe flere fat innen de ble mette. Det må ha vært en stor opplevelse å spise på restaurant etter mange døgn med medbragt mat ombord. Togreisen til Egersund var noe nytt og spennende. Fra Egersund fulgte de igjen den samme båten langs kysten rundt Lindesnes og opp til Larvik. Hvor lang tid det tok, er ikke snakket om. Det må ha vært flere døgn. Faren og de største var nok i land noen steder for å se og for å kjøpe mat.

På Larvik brygge ble bagasjen heist ned. Den ville de hente senere. Selv reiste de med smalsporet tog og damplokomotiv på Vestfoldbanen til Sandefjord hvor de ankom om kvelden 7. november 1907. De hadde da vært på reise siden sist i oktober. Her er vi framme ved det jeg nevnte innledningsvis, følget på ni som kommer gående i mørket østover mot Gokstad gård. Det var sølete vei, helt uten veilys. Spaserturen kunne de ikke glemme. Anne hadde på seg et sidt skjørt som hun måtte løfte opp for unngå søle. Hennes hvite underskjørt kom da til syne og ble et lyst punkt som de bakenfor kunne følge.

Gokstad
Samme kveld som Hunskaar-familien kom til Gokstad, holdt tidligere eier, skipsreder Ole Nilsen, et selskap hvor han hadde besøk av to fine søstre fra Oslo. Da Nelle hadde lagt barna om kvelden, kommer de fine damene inn for å se der barna ligger vasket og stelt, og så sier de: ”Så søte de er!” Det er Synnøve som forteller dette. Hun likte dårlig damenes kommentar. Tidligere på kvelden hadde de jo borte i veien blitt kalt tatere: ”Vi var ikke søte og vi var ikke tatere, nei, vi var mors og fars hjelpere!”

Det var en kolossal forandring å komme til Gokstad. Nelle hadde tatt med gardinene fra huset på Tinghaugen, men de rakk ikke langt. Den forrige eier var skipsreder, og hovedbygningen var overdimensjonert for landbruksdrift. Den hadde nærmere 40 vinduer. På Tinghaugen hadde de hatt fem mål og ei ku. På Gokstad kom de til 150 mål flat, dyp jord, og de fikk snart en besetning på 12 kuer. Søren og Nelle hadde vel begrenset erfaring i jordbruk, spesielt i den form de nå kom til. Men ved omtanke og hardt arbeid opparbeidet de gården til å bli et mønsterbruk. Søren var også som bonde forut for sin tid. Han anla kulturbeiter på en tid da dette var nærmest ukjent. Han gravde for hånd flere tusen meter dreneringsgrøfter, og han brøyt opp og dyrket store arealer rundt sommerfjøset i Busk, som ligger et par km fra gården.

Synnøves kommentar, ”Mors og fars hjelpere”, var nok betegnende for den første tiden på Gokstad. Barneflokken måtte la det daglige gårdsarbeidet gå foran lek og moro. Det var ikke økonomi til å leie hjelp. Eldste sønn, Mads, 12-13 år gammel, var oppe klokka fem for å melke i Busk før han gikk på skolen.

En side ved det å flytte, som de kanskje ikke hadde tenkt så mye over, var forskjell på språket. På skolen forstod ikke lærerinna alt de sa, så de skilte seg nok ut. Mads forteller fra den første tiden. Han gikk i Sandefjords gater for å gjøre seg kjent. Et sted fikk han se oppstilt vogner og hesteseler. Med tanke på at dette var noe faren kunne trenge, gikk han inn for å spørre om prisen. Men da ble det latter. Han var kommet til brannstasjonen hvor hesteselene hang i beredskap under taket. Da brannmennene hørte den fremmede dialekten, hadde de spørsmål om hvor den karen kom fra.

Nedre Gokstad. Bildet er fra 1968 eller 1969.

En kunne kanskje tenke at Hunskaar-familien hadde komplekser av å snakke bygdemål. Men nei, tvert imot! Mora sa en dag hun hadde hørt hvordan folk snakket utenfor gården: ”Det verste er at mine barn skal lære dette forferdelige språket.” Hun hadde hørt språket før. Det hadde ofte reist tatere gjennom Nordfjord, og de snakket østlandsdialekt. – Men østlandsdialekt ble det. Det må nevnes at barneflokken økte til ti. Tre jenter, Ragna, Solveig og Gunvor ble født på Gokstad. De sju fra Nordfjord beholdt vel skarre-r, og så hadde de plunder med å uttale tykk l. De ble ofte satt på prøve med regla: ”En halv kalv lå i Auliælva og flæut på en sælapinne.” Selv vokste jeg opp med en far som sa ”selapinner”, uttalt med e og tynn l.

Typisk for Hunskaar-familien var at tankene ofte gikk tilbake til Nordfjord. De fortalte levende og har gitt etterkommerne en sterk bevissthet om hvor de har sine røtter. At de som flyttet lengtet tilbake, er det rimet om. Til slektstevnet i Nordfjord for noen år siden ble det i en prolog lest et vers om Nelle, noe hun selv hadde fortalt med litt humor: ”Når lengten til Egge, til dalen og fjellet, kom strøymande på Gokstad og Nelle, da skrudde ho springen på så det susa, og Nonselva kjære kom nære og brusa.” Non er klokka fire på ettermiddagen. På Egge tegner Nonselva en strek i landskapets solur, der den stuper bratt nedover fjellsida.

Selv om de første årene på Gokstad kunne være strevsomme, og selv om tankene gikk tilbake til Nordfjord, må det vel sies at Hunskaar-familien fikk et godt liv på Gokstad. De fikk snart gode naboer, barna fikk venner, og familien hadde ofte besøk av slektninger. Nelle hadde jo kommet nærmere sin bror, Rasmus Egge som bodde i Porsgrunn, og etter en tid kom søsteren, Brita, og ble bosatt enda nærmere. Brita var gift med Hans Thorbergsen som ble lærer i Sandar. I de nærmeste årene kom det også flyttende flere familier både fra Nordfjord og Sunnfjord. De fleste var bønder. Vestlendingene i Sandar hadde mye felles og holdt sammen.

Søren hadde kommet til Østlandet av helsemessige grunner. Det var et godt valg. Han fikk 30 år på Gokstad. Da han døde i 1937, var han 78 år gammel. Nelle hadde bodd 55 år på Gokstad da hun døde i 1962, 91 år gammel.

Sist oppdatert 1. november 2020 av Kristian Hunskaar